2022 Trafficking in Persons Report (Norsk)
Oversettelse fra engelsk
NORGE (nivå 2)
Norske myndigheter oppfyller ikke helt minstekravene med hensyn til å utrydde menneskehandel, men gjør en betydelig innsats på området. Myndighetene viste generelt økt innsats sammenlignet med forrige rapporteringsperiode, tatt i betraktning Covid-19-pandemiens innvirkning på kapasiteten til å bekjempe menneskehandel. Norge ligger derfor fortsatt på nivå 2. Innsatsen gikk blant annet ut på å straffeforfølge og domfelle betydelig flere menneskehandlere og dømme dem til å betale erstatning til ofrene. I tillegg vedtok myndighetene en ny lov for å åpne for økt ansvarlighet og åpenhet i mellomstore og store selskaper som driver virksomhet i Norge. Loven krever at selskapene foretar aktsomhetsvurderinger med tanke på menneskerettsspørsmål og arbeidsforhold i forsyningskjeden. Imidlertid oppfylte ikke myndighetene minstekravene på flere sentrale områder. For femte år på rad rapporterte myndighetene ikke noe offisielt tall på identifiserte ofre som hadde fått hjelp, og har utsatt utarbeidelsen av formelle identifikasjonsprosedyrer, en nasjonal henvisningsordning og et omfattende statistikksystem for datainnsamling. Myndighetene fokuserer fortsatt på enkelte utenlandske borgeres status som papirløse fremfor å sjekke dem opp mot indikatorer på menneskehandel. Noen av ofrene ble straffet for ulovlige handlinger som menneskehandlere hadde tvunget dem til å begå, fremfor å identifisere dem som ofre og tilby dem omsorg. Myndighetene har ikke konsekvent identifisert mulige ofre for menneskehandel med mindreårige. Når myndighetene etterforsket og reiste tiltale for lovbrudd knyttet til menneskehandel som en annen type lovbrudd, fikk ofrene ikke tilgang til bistand som etter norsk lov skal gis til ofre for menneskehandel. Ofrene risikerte da igjen å bli utsatt for menneskehandel. Myndighetene etterforsket færre saker knyttet til menneskehandel og fortsatte praksisen med å tiltale menneskehandlere for andre lovbrudd enn menneskehandel.
PRIORITERTE ANBEFALINGER: Rapportere årlige data over antall ofre som er identifisert, og som har fått bistand fra myndighetene. Opprette en nasjonal henvisningsordning og prosedyrer for identifisering av ofre som mottar tilstrekkelig mange innspill fra frivillige organisasjoner, definere prosesser og roller for alle aktuelle myndighetsorganer og førstelinjeaktører og gi aktørene opplæring for å sikre enhetlig implementering i hele landet. * Øke innsatsen for proaktivt å identifisere og bistå ofre for menneskehandel, særlig mindreårige, gjennom å gi ansatte opplæring i aktuelle prosedyrer for å identifisere mindreårige ofre og gjenkjenne indikatorene. * Sikre at alle ofre for menneskehandel får tilgang til bistand uansett om myndighetene etterforsker og reiser tiltale for en annen type lovbrudd selv om det er snakk om menneskehandel. Øke innsatsen for å etterforske saker etter lov om menneskehandel og reise tiltale mot og domfelle personer som er mistenkt for menneskehandel. * Foreta screening av alle utlendinger og asylsøkere for indikasjoner på menneskehandel og vente med utvisning av mulige ofre til slik screening er utført. * Utarbeide og implementere et pålitelig og omfattende statistikksystem for innsamling og sammenstilling av data, herunder om menneskehandel med mindreårige, identifisering av og bistand til ofre, samt etterforskning, tiltale og domfellelse. * Forbedre opplæringen knyttet til etterforskning av saker og innhenting av bevis mot mistenkte menneskehandlere. * Forsterke innsatsen for å forstå etterspørselen etter tvangsarbeid og identifisere ofre for arbeidsbasert menneskehandel og henvise dem til hjelpetiltak. * Gi etterforskere, statsadvokater og dommere mer opplæring i anvendelse av lovverket om menneskehandel og innsikt i ulike sider ved menneskehandel.
RETTSLIG PÅTALE
Myndighetene har økt innsatsen for å håndheve loven. Straffeloven §§ 257 og 258 forbyr sexbasert og arbeidsbasert menneskehandel og angir en strafferamme på inntil seks års fengsel for lovbrudd som involverer voksne ofre, og inntil ti års fengsel for lovbrudd som involverer mindreårige ofre. Disse strafferammene var strenge nok, og var for sexbasert menneskehandel i tråd med strafferammene for andre alvorlige lovbrudd, som for eksempel voldtekt. Politiet etterforsket 29 saker om menneskehandel (hvorav 14 sexbaserte, 10 arbeidsbaserte og fem uspesifiserte), mot 38 saker i 2020. Myndighetene reiste tiltale mot seks mistenkte menneskehandlere, en økning fra null i 2020. Domstolene domfelte 12 menneskehandlere (fem for sexbasert menneskehandel, sju for arbeidsbasert menneskehandel), noe som er en betydelig økning fra én domfellelse i 2020. Straffeutmålingen varierte fra ett års fengsel til åtte års fengsel og bot. Myndighetene rapporterte ikke om etterforskning, tiltale eller domfellelse av offentlig ansatte som var medskyldige i lovbrudd knyttet til menneskehandel. Norske myndigheter har jevnlig samarbeidet med andre europeiske lands myndigheter på nasjonalt og lokalt nivå for å følge opp etterforskning og tiltale av antatte menneskesmuglere. Norske og rumenske myndigheter samarbeidet i en felles etterforskningsgruppe i en sak som gjaldt menneskehandel, der rumenske kvinner var tvunget til å selge sex i Norge. Myndighetene i Danmark, Finland, Norge og Sverige la til rette for internasjonale polititiltak og informasjonsutveksling, herunder om saker knyttet til menneskehandel, gjennom nordiske liaisonoffiserer som er stasjonert ved 20 nordiske ambassader og konsulater rundt om i verden.
I rapporteringsperioden hadde alle de 12 politidistriktene egne enheter for bekjempelse av menneskehandel. Ifølge Justisdepartementet ble enhetene for bekjempelse av menneskehandel sårbare for midlertidig personalmangel da distriktene omfordelte ansatte til å ta seg av andre prioriterte oppgaver, for eksempel narkotika. Justisdepartementet bemerket at politietatens organisatoriske oppdeling var problematisk med tanke på bekjempelse av menneskehandel fordi etterforskere i distriktene ikke alltid brukte de samme kriteriene for å identifisere tilfeller av menneskehandel. Videre rapporterte ekspertene at begrenset etterforskningskapasitet og kunnskap om menneskehandel i enkelte distrikter samt personalendringer i politiet virket negativt inn på samarbeidet. Oslo statsadvokatembeter rapporterte at politiet etterforsket og henviste færre menneskehandelsaker til påtalemyndigheten i 2021. Offentlige tjenestepersoner bemerket at det var en generelt bedre forståelse av hva tvangsarbeid innebærer, særlig tvangskriminalitet, men påpekte likevel behovet for økt innsats for å etterforske og reise tiltale i saker om tvangsarbeid. De fleste tvangsarbeidssakene resulterte i tiltale for mindre alvorlige overtredelser som sosial dumping – der arbeidere hadde uakseptabelt lav lønn eller urimelige arbeidsforhold, som lange arbeidsdager eller mangelfull innkvartering som ikke oppfyller lovens krav – fordi bevisbyrden var vanskelig og tjenestepersonene ikke hadde en god nok forståelse av hva tvangsarbeid er. I likhet med tidligere år fortsatte etterforskere og statsadvokater å tiltale menneskesmuglere for andre lovbrudd enn menneskehandel, som for eksempel narkotika- og hallikvirksomhet, noe som i sin tur gjorde det umulig for ofrene å benytte seg av bestemte rettigheter. Dette svekket avskrekkingseffekten, avspeilte ikke lovbruddets karakter i tilstrekkelig grad og ødela for en bredere innsats for å bekjempe menneskehandel. Tjenestepersonene oppga at dette var noe de gjorde når det var vanskelig å oppfylle beviskravene til tiltale for menneskehandel etter loven, og viste til saker om nettbasert utnyttelse som spesielt vanskelige å påtale rettslig fordi menneskehandlerne skjulte sporene etter forbrytelsen via anonyme servere og andre teknologiske forsvarsmekanismer. Ekspertene forklarte praksisen med å tiltale menneskehandlere for andre lovbrudd enn menneskehandel med myndighetenes manglende kompetanse, kunnskap og bevisinnhenting og mente at mer systematisk opplæring kunne øke kompetansen blant etterforskere og statsadvokater. Ekspertene anbefalte også mer opplæring for statsadvokater og dommere om menneskehandel, herunder de ulike formene for menneskehandel. Kripos har en nasjonal gruppe av politieksperter som tar sikte på å oppnå økt innsikt i og kunnskap om menneskehandel i politiet. Gruppens ansvarsområder var blant annet kunnskapsutveksling mellom politi og statsadvokater, utvikling av arbeidsmetoder og innsats mot menneskehandel, samt å fremme samarbeidet med aktuelle aktører. Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel (KOM), som koordinerer myndighetenes innsats mot menneskehandel, arrangerte flere seminarer for ulike aktører på nasjonalt og lokalt nivå samt sivilsamfunnet og akademia om hvordan menneskehandel kan oppdages, ofrenes rettigheter sikres og koordineringen styrkes.
BESKYTTELSE
Myndighetene har så vidt opprettholdt innsatsen med hensyn til beskyttelse. I 2021 utsatte myndighetene igjen utviklingen av et omfattende, nasjonalt statistikksystem for menneskehandel, herunder data om identifisering av ofre og bistand til disse, som opprinnelig ble påbegynt i 2017. Siden den gang har KOM og Justisdepartementet besluttet å holde tilbake tallet på identifiserte ofre som var gitt bistand, til etter at det er etablert et mer formelt og pålitelig system. For femte år på rad rapporterte derfor myndighetene ingen offisielle tall på ofre som var identifisert eller gitt bistand, men bemerket at ett mulig tilfelle av menneskehandel med mindreårige var identifisert (siste rapporterte offisielle statistikk var 262 ofre som var identifisert og gitt bistand i 2016). Frivillige organisasjoner rapporterte at de hadde identifisert 82 mulige voksne ofre i 2021, hvor flertallet var utlendinger. Selv om myndighetene verken hadde en nasjonal henvisningsordning eller formelle identifiseringsprosedyrer, benyttet myndighetene uformelle retningslinjer for å identifisere og henvise mulige ofre. Til tross for disse retningslinjene opererte myndighetene og frivillige organisasjoner noen ganger med ulike kriterier for identifisering og registrerte mulige ofre flere ganger, noe som medførte duplisering og feil i statistikken. Myndighetene innførte også pandemibegrensninger, som nedstengning av samfunnet og stengte grenser, noe som reduserte myndighetenes evne til å identifisere og henvise mulige ofre til frivillige organisasjoner og andre aktører som yter bistand. Eksperter mente dette understreket behovet for en nasjonal henvisningsordning. Frivillige organisasjoner rapporterte at pandemien forsterket overgangen til nettbasert sexhandel og gjorde det vanskeligere å identifisere og hjelpe ofre for sexbasert menneskehandel. Videre bemerket ekspertene mangler med hensyn til å identifisere ofre for arbeidsbasert menneskehandel, og viste til myndighetenes manglende forståelse av etterspørselen etter tvangsarbeid i visse sektorer. Ekspertene uttrykte bekymring for at myndighetene ikke foretok screening for indikatorer på menneskehandel i forbindelse med etterforskning, og for at myndighetene ikke implementerte bestemmelsen om ikke å ilegge straff, men i stedet straffet ofrene for lovbrudd som menneskehandlere hadde tvunget dem til å utføre. Ekspertene rapporterte at politiet ikke alltid så på kriminelle som mulige ofre. I 2021 identifiserte en frivillig organisasjon ett offer for menneskehandel i fengsel. Myndighetene slapp vedkommende fri som følge av organisasjonens innsats. I rapporteringsperioden gikk Justisdepartementet og KOM videre med utviklingen av en nasjonal henvisningsordning og opprettholdt en arbeidsgruppe for å forenkle prosessen, som startet i 2018. Arbeidsgruppens første forslag ble møtt med bred kritikk fra ulike aktører som uttrykte bekymring for at forslaget til nasjonal henvisningsordning ville redusere refleksjonsperioden for ofre fra seks måneder til 45 dager, noe som kunne føre til at færre ofre ville bistå myndighetene i etterforskningen og at myndighetene utviste flere ofre mens de ennå var i ferd med å komme seg etter å ha blitt misbrukt. I 2021 fremla arbeidsgruppen et nytt forslag for Justisdepartementet med anbefaling om ulike modeller for en nasjonal henvisningsordning for strategisk og operasjonelt samarbeid. Gruppen pekte på fordeler og ulemper med hver av modellene samt ulike områder som bør vurderes nærmere.
Myndighetene ga ofre for menneskehandel bistand gjennom kommunale krisesentre og frivillige organisasjoner som mottar offentlig støtte. Disse frivillige organisasjonene tilbød utenlandske og norske ofre økonomisk, juridisk og medisinsk bistand, beskyttelse, psykologisk omsorg og norskkurs. I 2021 rapporterte frivillige organisasjoner at de hadde bistått 82 ofre, som fikk innkvartering og oppfølgning, for eksempel i form av rådgivning. Stortinget bevilget 35 millioner kroner til frivillige organisasjoner for hjelpetjenester, samme beløp som i 2020. Frivillige organisasjoner rapporterte at avstandsreglene under pandemien gjorde at ofre ikke søkte bistand, særlig ofre for sexbasert menneskehandel, av frykt for at brudd på disse reglene skulle føre til utvisning eller fengsling. Sivilsamfunnsorganisasjonene rapporterte at når myndighetene etterforsket og reiste tiltale for lovbrudd knyttet til menneskehandel som en annen type lovbrudd, fikk ofrene ikke tilgang til bistand som etter norsk lov skulle gis til ofre for menneskehandel. NAV i Oslo kommune opprettet Human Trafficking Support Oslo for å hjelpe og støtte voksne ofre, herunder utenlandske ofre i en refleksjonsperiode, og tildelte 3 millioner kroner i 2021, mot 4 millioner kroner i 2020. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) hadde en koordineringsenhet for tjenester og bistand til mindreårige ofre for menneskehandel. Bufdir jobbet for å forbedre prosedyrene for å identifisere mindreårige ofre, sørget for opplæring og kompetanseutvikling og støttet koordineringen mellom offentlige etater. Barnevernet var ansvarlig for å yte bistand til mindreårige ofre for menneskehandel. I 2021 hjalp barnevernet ett mindreårig offer, mot null i 2020. Myndighetene plasserte identifiserte mindreårige ofre i statsdrevne institusjoner, som barnehjem, eller i fosterhjem, i inntil seks måneder. Ifølge ansatte var myndighetenes innsats for å identifisere mindreårige ofre og føre statistikk ikke helt konsekvent. En frivillig organisasjon uttrykte bekymring for at statistikken ikke viste et riktig bilde av antall mindreårige ofre for menneskehandel. For å bistå med identifisering og etterforskning i menneskehandelsaker der barn var involvert, hadde myndighetene prosedyrer for samarbeid mellom politi, innvandringsmyndighetene og barnevernet. En frivillig organisasjon ga bistand til personer som solgte sex og drev et program som tilbød opplæring og arbeidserfaring til ofre for menneskehandel gjennom praksisplasser.
Ofre for menneskehandel som gjennomgikk en refleksjonsperiode, fikk juridisk bistand, helsetjenester, innkvartering og annen nødvendig støtte. I 2021 innvilget myndighetene en seksmåneders refleksjonsperiode til åtte ofre og begrenset oppholdstillatelse på inntil 12 måneder til åtte ofre, sammenlignet med henholdsvis 16 og tre i 2020. Myndighetene innvilget oppholdstillatelse til to mulige ofre av tungtveiende humanitære årsaker (seks i 2020) og én tillatelse basert på behovet for beskyttelse. Observatører uttrykte bekymring for at politiet fokuserte mer på en persons manglende oppholdstillatelse eller immigrasjonsdokumenter enn på å screene dem for indikatorer på menneskehandel, noe som førte til utvisning av potensielle ofre. Til tross for at Utlendingsdirektoratet (UDI) hadde skriftlige retningslinjer for identifisering og henvisning av mulige ofre, kritiserte en kontrollrapport i 2021 myndighetene for ikke å screene innvandrere under behandling av utvisningssaken, og for å utvise mulige vitner til lovbrudd knyttet til menneskehandel. En statsadvokat kritiserte også politiet for å være mer opptatt av å fylle utvisningskvotene enn å etterforske menneskehandelsaker. Fortsatt stenging av grenseovergangen mot Russland ved Storskog i 2021 var også et hinder for at personer som søkte beskyttelse langs grensen i nord, ble undersøkt for om de kunne være utsatt for menneskehandel. Grenseovergangen ble igjen stengt i 2022 i tråd med sanksjonene mot Russlands invasjon av Ukraina. Seksten sentre tilbød veiledning og støtte til ofre som bisto i forbindelse med straffeforfølgelse, blant annet med juridisk rådgivning og hjelp til å søke om erstatning. Loven gir ofre for menneskehandel rett til økonomisk erstatning fra menneskehandlere. I 2021 betalte menneskehandlere erstatning til fem ofre, med et totalbeløp på 446 000 kroner. Loven åpner for at ofre for menneskehandel fra EØS-land kan få full økonomisk støtte til reintegrering i sine hjemland. Frivillige organisasjoner uttrykte imidlertid bekymring for at ofre fra land utenfor EØS, som for eksempel asylsøkere som fikk avslag på asylsøknaden, og som ikke hadde rett til økonomisk støtte, risikerte igjen å bli ofre for menneskehandel.
FOREBYGGING
Myndighetene økte den forebyggende innsatsen. I rapporteringsperioden fortsatte myndighetene å implementere tiltak fra den nasjonale handlingsplanen. Ulike offentlige etater og departementer med ansvar for gjennomføringen ga økonomisk støtte til aktiviteter i handlingsplanen, men rapporterte ikke støttebeløpet som ble tildelt i 2021. KOMs årsrapport ga en oversikt over identifisering av ofre, utfordringer knyttet til menneskehandel og aktuelle etaters tiltak for å bekjempe menneskehandel. Justisdepartementet, KOM og UNODC samarbeidet om et prosjekt rettet mot å få et mer nøyaktig anslag over utbredelsen av menneskehandel i Norge. Myndighetene leide inn en uavhengig samfunnsvitenskapelig forskningsstiftelse til å lede prosjektet, som ikke uventet møtte ulike utfordringer knyttet til den begrensede tilgangen til statistikk. Stiftelsen forventet å utgi en rapport i 2022 som dokumenterer utfordringer og gir anbefalinger om hvordan mer pålitelig statistikk om menneskehandel kan innhentes. Justisdepartementet finansierte informasjonskampanjer i regi av ungdomsorganisasjoner med i alt 700 000 kroner, blant annet en kampanje rettet mot barn og unge i alderen 13–26 år om sammenhengen mellom sexkjøp og menneskehandel, samt utnytting til sexbasert menneskehandel. En frivillig organisasjon drev en døgnåpen hjelpetelefon for mulige ofre for menneskehandel på norsk, engelsk, spansk, arabisk og thai. Myndighetene bevilget 1,6 millioner kroner til hjelpetelefonen, en nedgang fra 3 millioner kroner i 2020. I samarbeid med andre land rundt Østersjøen deltok myndighetene i et prosjekt for å etablere et langsiktig samarbeid mellom aktører og akademia for å opplyse fremtidige journalister om menneskehandelsspørsmål gjennom workshops, paneldiskusjoner og konkurranser. Som reaksjon på strømmen av ukrainske flyktninger som flyktet fra Russlands fullskala invasjon av Ukraina og som kom til Norge, ledet myndighetene en regional arbeidsgruppe mot menneskehandel gjennom sitt presidentskap i Østersjøstatenes Råd, med særlig fokus på å hindre utnyttelse av ukrainske borgere og utvikle partnerskap mellom statlige myndigheter og lokale organisasjoner for å identifisere risikoen for menneskehandel i lokalsamfunnet. I rapporteringsperioden lanserte myndighetene en ny strategi for å bekjempe moderne slaveri, herunder menneskehandel, med fokus på global utviklingsbistand. Noen internasjonale prosjekter ledet av Norge gikk ut på å redusere omfanget av spesielt tvangsarbeid i landbrukssektoren, med fokus på kvinner og barn i Ghana og utryddelse av barnearbeid i Uganda. Norge ga også sentral støtte til Alliance 8.7 og fortsatte å yte støtte til bekjempelse av menneskehandel, med mellom 96,6 millioner og 131,7 millioner kroner i alt. Myndighetene traff ingen tiltak for å redusere etterspørselen etter sexhandel.
For å åpne for økt ansvarlighet og åpenhet blant mellomstore til store bedrifter som driver virksomhet i Norge, vedtok Stortinget en ny åpenhetslov i 2021. Loven krever at virksomheter som tilbyr varer og tjenester i eller utenfor Norge, plikter å utføre aktsomhetsvurderinger med hensyn til menneskerettigheter og arbeidsforhold i sine forsyningskjeder, og sikre allmennheten tilgang til informasjon om hvordan virksomheter håndterer negative konsekvenser for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold. Myndighetene fortsatte implementeringen av strategier mot arbeidslivskriminalitet, herunder arbeidsbasert menneskehandel, ved å foreta regelmessige kontroller på arbeidsplasser, særlig på byggeplasser og i bilvaskeanlegg, som har vært kjent for å operere i strid med loven. Ifølge myndighetene har kontrollene ført til at tilfeller av tvangsarbeid er oppdaget. Myndighetene har skapt økt bevissthet omkring norske lover og forskrifter knyttet til arbeidslivskriminalitet, blant annet ved å arrangere seminar for politiets ekspertgruppe som fokuserer på tvangsarbeid. Norsk lov forbyr bemanningsbyråer å kreve gebyr fra arbeidssøkere for rekrutteringstjenester og krever at Arbeidstilsynet fører tilsyn med at byråene overholder regelverket. I 2021 bevilget Direktoratet for utviklingssamarbeid (Norad) 31,6 millioner kroner til Global Fund to End Modern Slavery for å bekjempe menneskehandel, med særlig fokus i Bangladesh og India på å sikre forsyningskjeder uten menneskehandel i utvalgte bransjer og forebygge menneskehandel i forbindelse med migrasjon. I tillegg innvilget Norad bistandsavtaler til en verdi av 190 millioner kroner gjennom Det norske bistandsprogrammet for bekjempelse av moderne slaveri, som tar sikte på å redusere hyppigheten og omfanget av menneskehandel i utvalgte samarbeidsland og bransjer og samarbeide med multilaterale organisasjoner og sivilsamfunnsorganisasjoner. Utenom dette bevilget Norad 190 millioner kroner til et treårig prosjekt (2020–2023) rettet mot land i Sahel-regionen i Afrika, med fokus på tvangsarbeid og barnearbeid. Myndighetene deltok også i et regionalt prosjekt til støtte for aktører som vil bekjempe og gripe inn i arbeidsbasert menneskehandel ved å analysere og sammenholde informasjon, gi bedre bistand til ofre og sørge for økt rettsforfølgelse av menneskesmuglere.
MENNESKEHANDELPROFIL: Slik det er rapportert om de siste fem årene, utnytter menneskesmuglere norske og utenlandske ofre i Norge. I mindre grad utnytter de også ofre fra Norge i utlandet. Som følge av pandemien endret menneskesmuglerne i økende grad rekrutteringsmetodene fra personlige møter til nettbasert rekruttering, hovedsakelig gjennom sosiale medier. Ofre for menneskehandel i Norge kommer i hovedsak fra land i Øst- og Sør-Europa, som Albania, Bulgaria, Romania og Ukraina, og de aller fleste av disse var voksne kvinner, ofte i 30-årene og med en viss grad av psykisk utviklingshemming, som ble utnyttet i forbindelse med sexhandel. Andre rapporter indikerer en økning i ofre fra Thailand som kommer til Norge for gjenforening med sine norske ektefeller, og så snart de har kommet inn i landet, blir de utnyttet av menneskesmuglere i forbindelse med arbeid eller sexhandel. Politiet rapporterer at utenlandske organiserte nettverk utnytter kvinner fra land i den tredje verden som oppholder seg i Norge i korte perioder før de blir transportert til andre europeiske land i forbindelse med sexhandel. Menneskehandlere utnytter kvinner og jenter i sexbasert menneskehandel i massasjeinstitutter og menn og kvinner i arbeidsbasert menneskehandel, særlig som hushjelper og i restauranter, dagligvarebutikker, bilverksteder og i anleggsbransjen og fiskeri- og transportbransjen. Menneskesmuglere tvinger mindreårige til kriminell virksomhet og andre former for tvangsarbeid, herunder ulovlig ansettelse i bilvaskeanlegg og private husholdninger. De siste årene har representanter for myndighetene og sivilsamfunnet rapportert en økning i tilfeller av arbeidsbasert menneskehandel. I alle kjente saker med arbeidsbasert menneskehandel er de mulige ofrene utenlandske arbeidere, og menneskehandlerne er enten deres arbeidsgivere eller andre ansatte som fungerer som tilretteleggere. Menneskehandlere har ofte samme etniske bakgrunn som ofrene. Utlendinger og ukrainske flyktninger, hovedsakelig kvinner og barn som flykter fra Russlands fullskala invasjon av Ukraina og søker en trygg havn i Norge, er svært utsatt for menneskehandel.